En morgen kjører jeg motorveien der det foregår store utbyggingsprosjekter. Det er hauger med grus og jord og det er anleggsmaskiner og midlertidige gjerder. For noen år tilbake ville jeg ha observert utbyggingen med en følelse av ambivalens, men også interesse. Jeg ville vært opptatt av hvordan disse stedene på den ene side fører til at et landskap forsvinner, men at utbyggingen på samme tid skaper nye. Særlig ville jeg vært fasinert over denne forbigående fasen der jordens underside blottlegges og snus på og der ubearbeidede og tilfeldige formasjoner oppstår.

Denne morgenen slår det meg at jeg bare føler sorg. Hvilke planter går tapt? Hvilke fugler og insekter hadde tilhold her? Darwins sitat viser hvor sammensatt naturen er og at alt det som foregår av liv på mikronivå er noe vi til daglig sjelden legger merke til. Når asfalten har lagt seg vil alle spor etter denne unnselige, men viktige naturen forsvinne. Vi mennesker har igjen spist oss inn på det som bare vokste der.
Min opplevelse av naturtap i nærmiljøet er ikke enestående. Bygging av ny infrastruktur som veier er bare et av de stedene der naturen må vike i dag. Slike konflikter, små og store, er det mange av i samfunnet vårt, og saker knyttet til naturtap og klima både lokalt og globalt har skapt overskrifter i mange år. Fra å ha være én problemstilling blant mange har natur- og klimaforandringene blitt den viktigste utfordringen vi står overfor i vår tid.

Utdrag Essay Av natur